Jente 1: Det var en som døde... Han var en sånn flink prest.
Jente 2: Paven?
Jente 1: Jeg tror det var i Paris eller noe sånn. Mamman' min sier at jeg har god hukommelse.
"Han var så rar... De kaller det stolthet."
Jente 1: De skulle starte sånn rappe-band. Også hørte han bare trommene også begynte han å synge og etterpå husket han ikke noe av det han hadde sunget.
"Også var det en han var så forelska i. De kalte han splitte gal. Det kan være farlig å være så gal. Man kan bli morder. Jeg så det på dagsrevyen, en sånn morder, men han kom ikke i fengsel fordi han var syk. Eller, rar i hodet sitt, som mamma sier."
Andrea: En jeg kjenner, han sitter på datan hele tiden. Noen ganger...i helgene kan han sitte hele dagen ved datan. Helt stille, uten å gjøre noe annet. Og jeg tror at når han ikke sitter ved datan, så ser han en data foran seg hele tiden. Han ser datan når han går.
Guro: Det kan være farlig.
Andrea: Ja, også har han bittesmå øyne.
Christine: Jeg synes det hadde vært bedre om Aleksandra hadde hatt pcen på rommet sitt. Så hadde vi sluppet all den tastinga og bråket hennes.
Andrea: Dette er et skuespill. En dame og en mann, mannen er litt høyere en damen, går ved siden av hverandre og gjør ting det er litt flaut å si. Vent litt, jeg skal bare hente skuespillerene. Skuespillet handler om en prinsesse - meg, og en prins. Han heter Romeo og prinsessen heter...
Guro: Julie!
Andrea: Ja, ja, hun heter Julie. "Å, Romeo, Romeo! Å, Maria!" Jeg mener: "Å, Julie! Å, Romeo! Jeg skulle ønske vi kunne være kjærester! Et kyss! *smask*"
Guro: ...
Christine: Hvor lenge skal det kysset vare a'?
Andrea: Å Romeo, Romeo! Ser du noe anderledes på meg? Ja, jeg ser selvfølgelig den vakre...magen din.
Guro: Så må han gå å hente den [babyen].
Andrea: Å, Romeo, Romeo!
Guro: Det ble en mann.
Andrea: Nei, en liten datter. Min egen datter! Å, Romeo. Så levde de lykkelig alle sine dager.
Christine: Skal de ikke se henne vokse opp?
Andrea: ... Jo, hun vokste opp og ble like pen og vakker som sin mor.
